I dette intime portrettet fanges en kvinne sittende foran en åpen dør, hennes figur innhyllet i skygge, mykt belyst av lyset som filtreres inn gjennom inngangen. Å skrelle poteter blir en meditasjonsakt, som formidler en følelse av enkelhet og rutine som gir gjenklang dypt. Van Goghs penselstrøk er løse og uttrykksfulle, noe som gjør at betrakteren kan føle teksturene som utgjør hennes form og omgivelsene rundt henne. De dype grønne og brune fargene omgir henne, og skaper en innbydende atmosfære som inviterer til refleksjon; varmen fra jordfargene står i kontrast til lyset utenfor og forteller visuelt en historie om huslig liv sammenvevd med naturen.

Komposisjonen dirigerer kunstnerisk oppmerksomheten mot kvinnen, hennes silhuett defineres tydelig mot lyset fra inngangen. Dette samspillet mellom lys og skygge gir liv til lerretet, og vekker følelser av stillhet og ensomhet. Den følelsesmessige virkningen er kraftig; man kan nesten høre den stille raslingen av bevegelsene hennes, den myke lyden av potetskall som faller ned i tallerkenen. Historisk sett oppstår dette maleriet fra en periode i Van Goghs liv der han utforsket temaer knyttet til landliv og arbeidets verdighet, ofte feirende de ærbare og hardtarbeidende personene i samfunnet. I dette verket fanger han ikke bare en kvinne som skreller poteter, men essensen av et liv som ofte blir oversett, men som er dypt betydningsfull.