I denne utsøkte fremstillingen blir seeren introdusert for en fascinerende figur prydet med en flytende kjole som utstråler en eterisk eleganse. Kvinnen, sannsynligvis en representasjon av Shakespeare's Julie, står i en kontemplativ posisjon, hånden hviler forsiktig på halskjede sitt. Denne lille, men betydningsfulle gesten antyder hennes lengsel og vekten av tankene hennes; det er nesten som om hun vurderer sine valg mens hun ser mot den fjerne horisonten. Det delikate samspillet mellom lys og skygge fremhever trekkene hennes, og gir en subtil dybde til karakteren hennes, mens hun legemliggjør sjarmen og tragedien til ung romantikk.

Bakgrunnen, preget av myke rosa og grønne toner, gir en harmonisk bakgrunn som komplementerer de levende røde ermene hun har på seg, og skaper en strålende kontrast. De myke penselstrøkene fanger den skiftende naturen av lys — refleksjoner i det nærliggende vannet legger til en følelse av ro og stillhet. Man må ikke glemme hvordan Waterhouse mesterlig bruker farge; paletten er beroligende, men full av liv, og vekker en følelse av nostalgi sammenflettet med en dyp lengsel. Man kan nesten høre hviskene fra landskapet rundt, lyden av rennende vann som antyder lidenskapene til kjærlighet og skjebne som venter på henne, noe som gjør dette til et verk som berører hjertet som en rørende kunstverk.