Scenen er omfavnet av naturens frodighet som omslutter betrakteren som en varm klem. Livlige grønne nyanser blander seg med varme gule og myke blåtoner, og minner om sollys som filtrerer gjennom et tett bladverk. Trær med tykke stammer og bladfylte grener står stolt, deres former gjengitt med Renoirs karakteristiske løse penselstrøk – hver penselstrøk inviterer til intimitet med landskapet. I dette grønne helligdommen ser det ut til at en figur i hvitt smelter sammen med omgivelsene, og tilfører en følelse av fred og harmoni.

Den følelsesmessige effekten av dette verket er dyp, og fremkaller følelser av fred og ro. Malerens teknikk – der farge og lys danser i harmoni – er et kjennemerke for impresjonismen, og dykker oss inn i en opplevelse som overskrider bare observasjon. Når betrakteren ser på denne pastorale skjønnheten, fanges essensen av et øyeblikk i tiden, som ekko av kunstnerens ønske om ikke bare å representere et landskap, men også luften og ånden av naturen—dens lyder, følelser og historier vevd inn i bildeveven. Dette stykket stammer fra en periode der Renoir forsøkte å uttrykke lysets flyktige kvaliteter, og tillater oss å gå inn i en verden der naturen er levende, pulserende med lysende energi.