I dette fengslende landskapet avdekker den rolige scenen fanget ved solnedgang Claude Monets mesterlige beherskelse av farge og lys. Lerretet stråler av en myk, men dynamisk, interaksjon av farger; solen, en vibrerende sfære, dukker opp i nyanser av oransje og rosa, elegant reflektert i de stille vannene i Seinen. Denne refleksjonen er levende, strødd med pastellblå nyanser og myke bølger som hvisker om kveldsstillheten. Hver penselstrøk synes å være med vilje lekent, og inviterer oss til å puste inn den friske luften av ettermiddagen, som om vi kunne høre det myke klippet av vannet mot breddene.

Komposisjonen er både løs og intensjonell, hvor Monets impresjonistiske teknikker lar betrakteren få et glimt av naturens flyktige kvalitet. Eteriske trær rammer inn kanten, deres silhuetter preget mot den myke himmelen, mens de sjarmerende husene i det fjerne tilfører en følelse av menneskelig tilstedeværelse, selv om de er dempet. Det er en håndgripelig følelsesmessig påvirkning i dette verket—en rørende blanding av fred og introspeksjon. Historisk sett var denne perioden betydelig i utviklingen av Monet som kunstner, da han beveget seg mot en stil som vektla persepsjon fremfor representasjon. Verket inviterer oss til å stoppe opp, og nyte den flyktige skjønnheten av et øyeblikk fanget på grensen mellom dag og natt.