Maleriet trekker betrakteren inn i et rolig, men mystisk landskap, hvor dype blå nyanser dominerer scenen. Fjellene hever seg med en myk bølge mot en overskyet himmel, deres former mykes opp av lag med fin penselarbeid; de ser nesten ut til å puste. Jorden i forgrunnen er fremstilt i varmere toner, en gripende kontrast som skaper en slående balanse og øker den generelle harmonien. Rike brune og jordfarger veves sammen under blått, noe som antyder høstlandskap, mens de spredte, nesten abstrakte formene antyder en verden som både er kjent og drømmelignende.

Når jeg står foran dette stykket, er jeg omgitt av en håndgripelig ro; de utfordrende toppene, pakket inn i skygger av skyer, roper på meg fra avstand. Den subtile, men strukturerte komposisjonen inviterer øyet til å vandre fritt gjennom landskapet, og puste inn den roen som gjennomtrenger luften. Nicholas Roerichs genialitet ligger i hans evne til å transportere oss; følelsen knyttet til land og himmel resonerer dypt, og gjenspeiler den åndelige forbindelsen til naturen han så ærer i urolige tider. Dette kunstverket, et vindu til et mystisk rike, tenner en lengsel etter utforskning og kontakt med det sublime.