I dette fascinerende verket blir betrakteren umiddelbart trukket til den sterke tilstedeværelsen av to kraftige hester, en praktfull kastanjefarget og den andre en slående hvit; deres muskuløse former trår bestemt fremover mot et bakgrunn av rike impresjonistiske farger som virvler og vibrerer av liv. De jordfargede tonene av rødt og brunt blander seg harmonisk med lyse grønne og blå nyanser, og fremkaller et landskap som er like levende og pustende som hestene selv. Lyset danser over scenen, som muligens antyder det tidspunktet på dagen hvor den gyldne timen kysser jorden, og belyser de fine detaljene i hestenes pels og teksturen av jorden under hovene deres.

Dette majestetiske duoen akkompagneres av en ensom figur, muligens en bonde, hvis lille høyde understreker dyrenes storhet. Den måten han står med ryggen til publikum, integrert i landskapet uten å dominere det, minner oss forsiktig om den iboende forbindelsen mellom menneskeheten og naturen. Den energiske penselbruken gir en følt følelse av bevegelse, og trekker betrakteren inn i scenen, og inviterer dem til å føle kraften og besluttsomheten til hestene når de pløyer markene. Dette verket gjenklanger på et følelsesmessig nivå, og fremkaller følelser av nostalgi for den pastoral livet og demonstrerer betydningen av landbruk i etterkrigstiden, og minner oss om det harde arbeidet som opprettholder samfunnene. Munchs bruk av varierte penselstrøk reflekterer kampen mellom anstrengelse og skjønnhet, og fanger essensen av det rurale livet på en måte som virker både intim og storslått.