Det er noe dypt fengslende ved dette kunstverket; det fanger den rolige, men dynamiske essensen av en fjord, en vann-dans der land og vann veves sammen. Monets penselarbeid, preget av myke, flytende stryk, smelter sammen til delikate teksturer som fremkaller en følelse av ro. De sølvblå vannene, fremstilt i ulike nyanser av grønt, ser ut til å glitre som om de reflekterer det flyktige lyset av dagen, mens den fjerne landmassen er dekket av et mykt hvitt snølag som antyder vinterens hårdhet midt i et skue av skjønnhet og skjørhet.

Komposisjonen er både balansert og innbydende; landet som strekker seg diagonalt over lerretet, fanger blikket til betrakteren og leder det mot horisonten. Det skaper en følelse av rom, vekker følelser av frisk luft og den enestående skjønnheten av naturen. Atmosfæriske forhold—interaksjonen mellom himmel og hav—omfavner oss i en nesten drømmeaktig tilstand, og fører oss inn i et øyeblikk av ro. Dette kunstverket er ikke bare en avspeiling av Oslos geografiske landskap, men inneholder også de emosjonelle nyansene av minner og nostalgi, følelser som ofte finnes i Monets verk.