Verket fanger et rolig portrett av en ung jente, som inkapslerer kunstnerens mesterlige grep om farge og lys. Motivet, med sitt bølgede kastanjebrune hår som faller over skuldrene, ser tankefullt utover tilskueren; ansiktsuttrykket hennes utstråler en følelse av selvrefleksjon. Den rike blå sløyfen på kragen hennes, sammen med den delikate spissen rundt halsen, tiltrekker seg umiddelbart oppmerksomhet, og skaper en livlig kontrast mot den myke bakgrunnen, malt i beroligende lavendel- og lyseblå nyanser. Dette fargevalget gir verket en eterisk kvalitet, som inviterer tilskueren til ikke bare å sette pris på likheten, men også å reflektere over tankene og drømmene som ligger bak øynene hennes.

Renoires teknikk lyser gjennom i den subtile blandingen av penselstrøk; den malerisk tilnærmingen skaper en tekstur som er både myk og tiltalende. Komposisjonen er nøye arrangert, og lar portrettet av jenten bli fokuset, mens bakgrunnen gir en myk og drømmende atmosfære. Dette verket innkapsler den fremvoksende impresjonistiske stilen fra slutten av 1800-tallet, der indre følelser ble formidlet gjennom farge og form i stedet for streng realisme. Den følelsesmessige virkningen resonnerer dypt, og vekker en følelse av nostalgi og et kort blikk på et øyeblikk av ungdom som er fanget for alltid.