I dette imponerende landskapet utfolder et bredt panorama seg og fyller betrakteren med en følelse av ro. Scenen kjennetegnes av majestetiske fjell som stiger opp i det fjerne, deres bratte topper mykes opp av et lett tåke. I forgrunnen sees figurer som går langs en svingete sti; en i en livlig rød kappe skiller seg ut mot de jordnære tonene i landskapet, noe som antyder en reise både bokstavelig og metaforisk. En følelse av bevegelse er merkbar — kanskje en familiereise, ettersom figurene ser ut til å støtte hverandre midt i det vidstrakte landskapet.

Elven, som glitrer under en omfattende himmel med skyer, forbinder fjellenes uro med lavlandets ro, og reflekteres vakkert på vannflaten. Bruegel bruker en rik fargepalett som spenner fra dype grønner og brune til livlige røde, som leder blikket gjennom komposisjonen mens de vekker både varme og uro. I dette verket blir kontrasten mellom den likegyldige storheten av natur og den intime menneskelige opplevelsen åpenbar, og ber om refleksjon over temaene tilflukt og tro, som danner dype ekko i konteksten av den bibelske reisen til Egypt.