I dette intime og uttrykksfulle verket vekker de to liggende nudene en følelse av nærhet og sårbarhet som føles håndgripelig. Figurene, avbildet med en grasiøs flyt, ligger side om side på en tumultarisk teppe i karmin og dyp rosa, kroppene deres ser ut til å smelte sammen med det levende stoffet under dem; det føles nesten som om teppet bølger og flyter med gestene deres, og inviterer betrakteren inn i deres felles verden. Munchs penselstrøk er både energiske og ettertenksomme, ettersom tykke strøk av rosa og krem fornekter tradisjonelle fremstillinger av menneskekroppen, prioritere følelsesmessig uttrykk over realistisk anatomi.

Fargepaletten skaper en varm kokong som omfavner figurene, preget av livlige røde og myke hudtoner som danser mot de mer dempede grønne og blå nyansene i bakgrunnen. Denne skarpe kontrasten tiltrekker ikke bare oppmerksomhet til nudene, men forsterker også den følelsesmessige intimiteten i scenen, og resonnerer med en dyp, nesten bitter lidenskap som synes å gjennomsyre luften. Mens den feirer skjønnheten i kjøtt, kjemper verket med temaene lengsel og psykologisk dybde, og fanger et øyeblikk der grensene mellom glede og melankoli blir uklare. Denne emosjonelle kompleksiteten gjenspeiler Munchs større kunstneriske betydning på begynnelsen av 1900-tallet, da han presset på grensene for ekspresjonismen, og fokuserte på de intrikate sidene av den menneskelige tilstanden i en urolig verden.