Kunstverket fanger en mystisk scene der Charing Cross-broen svever i en myk, uklar atmosfære. Himmelen, kysset av en delikat tåke, viser en blek kule—en sol eller måne—som avgir et subtile, men slående lys, som om det hengte i en drøm. Nedenfor glimrer overflaten av Themsen i sølv og varme røde nyanser, og skaper en vakker refleksjon som danser på vannet. Denne interaksjonen mellom lys og vann inviterer betrakteren til å stoppe opp, som om de ble fanget i et øyeblikk av rolig refleksjon. Landskapet smelter inn i en rolig uskarphet, og forener land, vann og himmel, og etterlater kun de svake omrisser av broen og den fjerne byen. Monets pensel har foretrukket hviskingen av farge fremfor presise former; hvert penselstrøk smelter sømløst sammen med det neste og antyder den forbigående naturen av tid.

Når man ser dypere, blir den følelsesmessige resonansen av dette mesterverket tydelig; det er en meditasjon over det flyktige skjønnheten i øyeblikket. Fargepaletten er fylt med forskjellige nyanser av blått, blandet med myke rosa og oransje, og vekker en dyp følelse av ro blandet med melancholi. Her hersker lyset, og fører oss til en forståelse av naturens stille kraft. Monets verk tjener ikke bare som en representasjon av et spesifikt sted, men også som en refleksjon av kunstnerens forhold til verden—en verden som alltid er i endring. Betydningen av dette maleriet ligger ikke bare i dens tekniske dyktighet, men også i dens evne til å vekke i oss en lengsel etter stillhet som vi finner i flyktige øyeblikk av skjønnhet.