I dette fengslende maleriet tar den eteriske kvaliteten til lyset sentrum, som omgir Charing Cross-broen i en tåke av farger som danser og smelter sammen; scenen er nesten drømmende. Broen, et symbol på forbindelse og bevegelse, ser ut til å sveve over de milde bølgene av elven, som glimrer i nyanser av blått og gull. Monets karakteristiske penselstrøk, myke og flytende, forvandler landskapet til en impresjonistisk visjon hvor detaljer gir plass til en utforskning av lys og atmosfære.

Bakgrunnen viser Londons imponerende strukturer, uskarpe og diffuse, som antyder en by som både er tilstede og flyktig; konturene er knapt gjenkjennelige, noe som lar betrakterens fantasi fylle tomrommene. Dette maleriet fremkaller en følelse av ro, nesten meditativ, mens betrakteren blir trukket inn i den fredelige omfavnelsen av farge og lys; man kan nesten høre det milde klukkingen av vannet mot breddene. Dette mesterverket taler om Monets nyskapende tilnærming under den impresjonistiske bevegelsen, og fanger ikke bare et sted, men også en følelsesmessig opplevelse fylt med forgjengelig skjønnhet.