I dette fengslende verket står to unge kvinner i forgrunnen, kroppene deres litt vridd, og ser langt borte med en aura av mysterium. Den høyere figuren er kledd i en flytende kjole laget av myke, lagdelte nyanser, som antyder bevegelse i en lett bris. Penselstrøkene er myke men sikre, og formidler både lettheten i scenen og vekten av øyeblikket; hattene deres kaster milde skygger på den porselensaktige huden deres. Bak dem tilkommer spøkelsesaktige figurer—to lengre bak og en som ser ut til å lene seg mot åsen—som legger til dybde og intriger, og nesten leder blikket til seeren mot en halvfortalt historie.

Fargepaletten er livlig med pasteller; blått, grønt og myke rosa nyanser veves harmonisk sammen, og skaper en solfylt aura som omkranser landskapet. Det er en verden fylt med varme, som vekker fred og ro i en lat ettermiddag. Dette stykket snakker også om en historisk kontekst der kvinner ofte deltok i avslappede spaserturer i naturen, og legger til et lag med feiring av deres tilstedeværelse. Monet fanger mesterlig den flyktige skjønnheten av lys og skygger, og gjør dette verket til mer enn bare et portrett av figurer, men en sensorisk opplevelse. Når man betrakter dette verket, kan man knapt unngå å føle stoffet som rasler i vinden, og høre den fjerne hviskingen fra naturen i lek.