Dette portrettet fanger en raffinert og elegant kvinne som utstråler tidløs ynde gjennom det delikate samspillet mellom lys og skygge. Kunstnerens mesterlige håndtering av kull eller grafitt kommer tydelig til uttrykk i de myke, fjærlette strøkene som former den voluminøse hatten og pelsstolen som omfavner skuldrene hennes. Ansiktet hennes, framstilt med en øm subtilitet, trekker betrakterens blikk med et gåtefullt uttrykk—halvveis smil, halvveis hemmelighet—og gir bildet en stille, intim sjarm. Hatten, komposisjonens midtpunkt, strekker seg dramatisk oppover i bildet, dens intrikate, virvlende tekstur antyder både prakt og letthet i tidens mote. Den for det meste monokrome fargepaletten fremhever form og tekstur mer enn farge, noe som gir portrettet en nøktern alvorlighet samtidig som den feirer detaljert håndverk.

Utover teknisk dyktighet er komposisjonen en dans av kontraster — de tette svarte massene mot ansiktets delikate trekk, de kraftfulle, løse linjene som fletter seg sammen med myke skygger. Bakgrunnen er bevisst etterlatt ubrukt for å fokusere all oppmerksomhet på modellens raffinerte positur og plaggets eleganse. Følelsesmessig hvisker portrettet historier om aristokratisk liv og den stille styrken til en kvinne som er bevisst sin status, men tilgjengelig gjennom sitt subtile blikk. Verket er fra tidlig på 1900-tallet, og er et eksempel på Belle Époque-periodens hyllest til skjønnhet og sofistikert portrettkunst, og reflekterer sosiale ambisjoner og kjønnsidentiteter gjennom motens og holdningens språk.