Maleri fanger et fredelig vinterlandskap, innhyllet i et delikat frostlag som forvandler scenen til et stille paradis. I forgrunnen er det en eng som er dekket av myke blå og hvite nyanser, som skaper en etereal følelse av ro; som om du nesten kan høre freshet i luften. Naken trær rammer inn synet, med grenene som strekker seg ut som delikate fingre som berører himmelen. I mellomgrunnen dukker sjarmerende hytter og hus opp, overflatene deres kysset av solens stråler som har smeltet frosten, og inviterer betrakteren til å forestille seg varmen inni. Den dempede paletten gir detaljene en myk impresjonistisk kvalitet, noe som tillater landskapet å stråle som om det er fanget i et øyeblikk rett før daggry.

Komposisjonen fører øyet mykt gjennom scenen, styrt av myke buede linjer som gir en følelse av bevegelse og liv. Fraværet av skarpe detaljer muliggjør en intim betraktning; det virker som om landskapet ikke bare inneholder naturens nærvær, men også hvisker om livene som finnes der inne. Det er en emosjonell varme som blandes med en kald virkelighet, som illustrerer Monet sin dyktighet i å sammenstille motsetninger. Historisk sett er dette verket en refleksjon av den impresjonistiske bevegelsen, som oppfordrer betraktere til å verdsette forbigående øyeblikk av skjønnhet i naturen, og som fremhever den rolige aksepten av livets forgjengelighet og de enkle gledene funnet i den.