I dette fengslende verket er seeren omfavnet av den tydelige spenningen og emosjonell kompleksitet som gjenklang fra trioen i sentrum av lerretet. Med en bakgrunn av virvlende, livlige nyanser, fremstår karakterene fra en uklart, drømmende atmosfære som Munch er kjent for. Mannen til venstre, med sitt spøkelsesaktige grønne ansikt preget av sorg og skuffelse, forteller visuelt en historie om sjalusi, og kaster en skygge over sin kamerat. Den andre mannen, kledd i et klassisk smoking, viser et kaldt smil—den typen smil som fremkaller en følelse av ubehag.

I sentrum av komposisjonen står den slående figuren av en kvinne, hennes bleke form som stikker seg ut mot de mørke blå og grønne nyansene som omgir henne. Hun synes både fortryllende og fjern; det avlange ansiktet hennes og den mystiske uttrykket antyder at hun er fanget i mellom det emosjonelle opprøret hos de to mennene. Fargebruken er dyp, som utstråler en surrealistisk kvalitet som forsterker narrativen—grønn antyder fortvilelse, mens varmere nyanser antyder en lidenskapelig, men problematisk eksistens. Komposisjonen, dominert av spiralformer, gjenspeiler de motstridende energiene av sjalusi, lengsel og smerte, og fanger et øyeblikk som føles både dypt personlig og universelt forståelig.