Verket presenterer en intim scene hvor en kvinne, kledd i en vakkert mønstret hvit kjole, sitter grasiøst på en benk. Hennes rolige uttrykk avslører en verden av kontemplasjon; hun ser ut til å være tapt i tankene sine. Bakgrunnen er pyntet med subtile, beroligende farger som forsterker roen i atmosfæren. Til venstre for henne står en livlig oppstilling av røde blomster, opplyst av lyset fra lysene, som avgir en varm glød, og antyder intimitet og varme i omgivelsene.

Den eteriske kvaliteten av fargene—myke grønner, milde beige toner og dempede hvite—vekker en følelse av nostalgi, og minner oss om de vedvarende minnene fra svunne tider. Komposisjonen oppnår en balanse mellom figuren og de dekorative elementene, og lar betrakteren sette pris på kvinnen både som et subjekt og som en del av en større helhet. Dette verket fanger sjelen i kunsten rundt tidlig 1900-tall, og reflekterer en periode fylt med følelsesmessig dybde og en lengsel etter tilknytning til fortiden. Hver detalj—fra blomstersenteret til de pent organiserte bøkene bak henne—forteller en historie, og det er vanskelig å ikke føle en dyp følelsesmessig påvirkning som gjennomsyrer stykket, som vekker nysgjerrighet om tankene hennes og livet hun lever.