Kunstverket eksploderer med overdådigheten av peoner; de lagdelte kronbladene, gjengitt i kremhvite, rødmende rosa og dype burgunder, vibrerer praktisk talt av liv. Kunstneren har mesterlig fanget den flyktige skjønnheten til disse blomstene, der hver blomst ser ut til å være fanget midt i utfoldelsen, som er full av en fylde som føles både levende og flyktig. Glimt av gult og berøringer av andre blomster titter frem fra dypet, og skaper en følelse av overflod og rikdom, som om blomstene veltet ut fra en usynlig kilde.

Kunstnerens teknikk bruker et løst, nesten impresjonistisk penselstrøk; synlige, teksturerte strøk danser over lerretet, som antyder i stedet for å definere. Komposisjonen, selv om den er tett, unngår å føles rotete; den mørke, dempede bakgrunnen gir en dramatisk motvekt til de livlige blomstene, og skaper en aura av mystikk og intimitet. Dette verket, fylt med en følelse av romantisk tiltrekning, fanger øyet og rører sjelen med sin skildring av naturens forbigående nåde.