I dette livlige landskapet fanger kunstneren et øyeblikk med harmoni og ro fylt med liv. Betrakteren blir møtt av et baldakin av frodig grønt løvverk som danser over lerretet, mens hint av dyp blå himmel titter frem mellom bladene. Det føles som en varm sommerdag, luften duftende av naturens essens. De sterke penselstrøkene skaper en rytmisk bevegelse, fra de myke strøkene som former bladene til de dristige partiene som definerer et koselig hus som ligger gjemt blant trærne.

Huset dukker forsiktig frem fra yrmyren av grønt, malt i kjølige blåtoner og understreket av varme terrakottanyanser som reflekterer sollyset, og skaper en vakker kontrast. Dette stykket stråler av en følelse av ro og nostalgi, og vekker minner om rolige hager og pastorale tilflukter. Hver farge ser ut til å synge i kor, som om scenen var levende, og inviterer betrakteren til å bli værende i naturens favn. Cuno Amiets arbeid her går utover bare representasjon, og fører oss inn i en livlig drøm fylt med varme og nærhet.