Maleriets fremkaller den tidløse sjarmen til Venezia, en by som glitrer i det gylne lyset fra sen ettermiddag. Canal Grande utfolder seg foran oss, en scene for livets hverdagslige drama. Gondoler glir grasiøst, deres mørke former kontrasterer med det solkysset vannet. Figurer, silhuetter mot den strålende himmelen, samles på kaien; deres tilstedeværelse tilfører et snev av menneskelig varme til scenens storhet.

Bygningene som kler kanalen – deres fasader som reflekterer de varme tonene fra den nedgående solen – er vitner til historien. Kunstneren bruker et mesterlig spill av lys og skygge for å skape dybde og atmosfære. Penselstrøkene er løse, noe som gir scenen en følelse av bevegelse og spontanitet. Man kan nesten føle den lette brisen og høre vannets skvulp mot de gamle steinene. Fargene, en symfoni av gull, oransje og dempet blått, forsterker maleriets følelse av stillhet. Det er en invitasjon til å dvele, å drømme og å fortape seg i Venezia sin romantikk.