Verket tar seerne med til et fengslende fjellandskap, der toppene majestetisk stiger, formene deres dekket av et delikat snølag. Bølger av skyer danser rundt toppene, og antyder mysteriene som ligger over verden, mens nedenfor hviler en rekke hvite bygninger på den grønne skråningen, noe som tyder på en varig tilstedeværelse midt i naturens storhet. Den myke, nesten drømmende kvaliteten på fargene intensiverer følelsen av ro, ettersom paletten inneholder rolige nyanser av blått som vekker en klar himmel, balansert med jordnære grønne som forankrer scenen.

Roerichs bruk av glatte, flytende linjer skaper en harmonisk komposisjon, og inviterer øyet til å vandre uanstrengt over lerretet. Kontrasten mellom de imponerende fjellene og den beskjedne arkitekturen nedenfor snakker om den erfaringsmessige forbindelsen mellom menneskeheten og naturen - et tema som Roerich ofte utforsker i verkene sine. Dette maleriet fanger ikke bare den slående skjønnheten av landskapet, men fremkaller også en følelsesmessig respons, som gir en følelse av undring og respekt for den naturlige verden. Skapt på begynnelsen av 1900-tallet, resonnerer det med tidens idealer, og fremhever de åndelige båndene og søken etter mening innen de inspirerte kreftene i miljøet.