Verket fanger oppmerksomheten med sin levende fremvisning av roser, som spruter opp fra en klassisk blå vase som står i vakker kontrast til det varme gullfargede bakgrunnen. Hvert kronblad ser ut til å være levende, gjengitt med lidenskapelige strøk som viser Renoirs mestring av farge og lys. Rosene, i nyanser av myk blush, krem og dyp karmin, ser ut til å svaie forsiktig, som om de er fanget i en leken bris. Den dynamiske komposisjonen, med blomster som renner over sidene, inviterer betrakteren til å engasjere seg intimt med oppsettet; man kan nesten kjenne den delikate duften sveve i luften. Den tykke påføringen av maling og de virvlende penselstrøkene vekker en følelse av varme og Vitality, og innkapsler essensen av naturens skjønnhet.

I dette mesterverket fra 1910 viser Renoir ikke bare sitt tekniske ferdigheter, men også sin dype evne til å formidle følelser gjennom enkle temaer. Den historiske konteksten av denne perioden i kunsten er også betydningsfull; den fanger den vibrerende energien til impresjonismebevegelsen som fremhevet lys, bevegelse og de sensoriske effektene av farger. I en tid hvor verden raskt endret seg, symboliserer Renoirs roser en feiring av skjønnhet og liv, og gir et øyeblikks flukt inn i et blomsterparadis. Den følelsesmessige resonansen er påtagelig, ettersom man føler en tilknytning til naturen og en verdsetting for de forbigående øyeblikkene av skjønnhet, som minner oss om å stoppe opp og nyte de enkle gledene som livet gir.