I dette imponerende kunstverket blir vi trukket mot en foreldreløs mann avbildet med en dyp følelse av ensomhet. Hans figur, kledd i en noe stor bluse, lener seg lett inn på en stol, og skaper umiddelbart en følelse av utmattelse. Detaljene overføres med dristige penselstrøk og et minimum av linjer—hver kontur forteller en historie om motgang og utholdenhet. Pipen han holder i hånden er en indikasjon på refleksive øyeblikk; kanskje symboliserer det ønsket hans om å flykte fra byrdene som veier han ned. Det teksturerte papiret tilfører varme, hvilket utløser en taktil følelse som trekker oss nærmere den harde virkeligheten av hans liv.

Bruken av skygge og lys håndteres mesterlig her, og fremhever følelsene bak mannens uttrykk. Dype skygger leker rundt ansiktet hans, gir en følelse av dybde og inviterer seeren til å reflektere over hva som ligger under overflaten. Den monokrome paletten gir både tyngde og skjønnhet. Her sitter en mann, dypt opptatt i tankene sine - hver linje inngravert med introspeksjon. Dette kunstverket har en historisk betydning, og illustrerer kunstnerens empatiske tilnærming til de mindre heldige, og dokumenterer livene til de som ofte blir oversett i samfunnet. Gjennom øynene til denne foreldreløse får vi et innblikk i de bredere sosiale narrativ som var til stede i kunstnerens tid, og oppfordrer oss til å engagere oss med vår egen medfølelse.