Dette kunstverket fremstiller en scene med båter som er strandet på en strand, som resonnerer med en følelse av stille ro. I forgrunnen står en slitesterk trebåt, dens linjer understreket av lysets og skyggenes spill. I bakgrunnen er det en annen båt som peker mot horisonten, med mastene som antyder aktivitet, selv om de holdes tilbake av kystens stillhet. De omkringliggende elementene, så som drivved og strukturert sand, styrker fortellingen om forlatthet og tidens gang. Den milde bølgen av vannet fanger det flyktige øyeblikket der naturen ser ut til å holde pusten før den gir liv tilbake til disse fartøyene.

Når vi utforsker komposisjonen, kontrasterer de sterke linjene av båtene med de myke, nesten flyktige konturene av stranden, og fremkaller en kvalitet som er både håndgripelig og drømmende. Valget av kunstnerens dempede toner skaper en palett som er gjennomsyret av nostalgi; gråtoner, brunt og udifferensierte hvite nyanser blandes i sammen, og antyder skumringstimer der dagens bekymringer smelter sammen med ensomheten. Denne scenen resonnerer følelsesmessig og framkaller refleksjoner over livets kortvarighet og uunngåeligheten av endring. Laget i en periode hvor kunstnere som Monet begynte å fange essensen av moderniteten, understreker dette verket det fredelige, men flyktige forholdet mellom menneske, natur, og skip som krysser vannet.