Scenen utfolder seg med en rolig storhet, som skildrer et skumringsspetakkel over vannet. Et strålende bånd av flammende oransje krysser horisonten, der solen har sunket under kanten; over er dystre skyer malt i nyanser av dyp indigo og dempet grå, som reflekterer det avtagende lyset. Vannet nedenfor speiler himmelen, overflaten er en rolig utstrekning av kjølige blåtoner og subtile grønne, og tilbyr en rolig motvekt til den livlige øvre delen.

På venstre side fungerer et tre som en naturlig ramme, silhuetten er en mørk tilstedeværelse mot det falmende lyset, og på undersiden fører en myk gresskledd skråning med et rustikt gjerde betrakterens blikk. Komposisjonen er enkel, men dypt effektiv, med horisontens og vannets horisontale linjer som skaper en følelse av ro. Maleriet fremkaller en følelse av stille kontemplasjon, et øyeblikk suspendert mellom dag og natt, der naturens storhet avsløres i sin fullstendige og rolige form.