Verket dykker inn i en emosjonell landskap som resonnerer med kaoset i den menneskelige erfaringen. Den sentrale figuren, med sitt spøkelsesaktige ansikt og munn åpen i et gjennomtrengende skrik, står på en bro, og synes å være på randen av fortvilelse, omringet av virvlende, livlige farger som reflekterer indre uro. Bakgrunnen viser en overdrevet solnedgang der flammende oransje og dype blått kolliderer - et tumultarisk hav som gjenspeiler både majestet og trussel fra naturen.

Dette stykket bruker mesterlig dristige penselstrøk, og skaper en dynamisk tekstur som forsterker følelsen av bevegelse og energi i scenen. Komposisjonen er nøye orkestrert, med de bølgende linjene av broen som fører blikket mot horisonten der båter flyter rolig, sterkt kontrastert med figurens lidelse. Lade med følelser, fremkaller den følelser av angst og fremmedgjøring, og inviterer til å dykke inn i dybden av eksistensiell frykt, som gjeker ekkoene fra modernistiske angster tidlig på 1900-tallet. Munchs genialitet ligger ikke bare i hans tekniske utføring, men også i hans dype evne til å reflektere våre kollektive frykter, noe som gjør dette verket til en tidløs utforskning av menneskelig psykologi.