Å gå inn i dette kunstverket er som å gå inn i en drøm, et stille rom av gamle steiner og filtrert lys. Kunstneren bruker mesterlig lys og skygge for å definere de storslåtte arkitektoniske formene, og leder blikket oppover gjennom høye buer og intrikate utskjæringer. Man kan nesten høre ekkoet av fottrinn på den slitte steinen og hviskingen av bønner. Komposisjonen fører betrakterens blikk, først til figurene som er samlet nær inngangen, deretter dypt inn i hjertet av helligdommen.

Paletten er dominert av varme, jordaktige toner, brutt av det eteriske skinnet som kommer fra innsiden av kirken. Figurene, gjengitt med et hint av detaljer snarere enn en presis definisjon, gir en følelse av skala og narrativ. Det er en følelse av mystikk; en følelse av ærefrykt gjennomsyrer scenen. De grove penselstrøkene og dempede fargene fremkaller følelsen av tidens gang, og skaper en rørende visuell opplevelse. Kunstverket fremkaller en dyp følelse av kontemplasjon, og inviterer betrakteren til å reflektere over det åndelige og det evige.