Dette gripende kunstverket fanger de harde realitetene av krig, med særlig fokus på dens konsekvenser. En enslig soldatens livløse kropp ligger utstrakt på den frosne tundraen, uniformen hans smelter skremmende sammen med den hvite snøen. Snøens tekstur fanges med delikate penselstrøk, noe som skaper en taktil kvalitet som inviterer betrakteren til å føle kulden – man kan nesten høre den bitende vinden som sveiper over det øde landskapet. Det er skremmende at en kråke står på soldaten, en dyster påminnelse om livs- og dødssyklusen som eksisterer selv i slik øde.

Komposisjonen setter en dyster tone, med den fryste marken som strekker seg uendelig i bakgrunnen, knapt avbrutt av de skjelettaktige restene av en ødelagt vindmølle. Den dempede fargepaletten – blekeblå og hvite bygget i kontrast til fuglens mørke form – vekker en følelse av øde og forlatthet. Man kan ikke unngå en dyp følelse av tap ettersom verket inviterer til kontemplasjon om ofrene som ble gjort i plikten. Den emosjonelle vekten er håndgripelig, som fungerer som en ødeleggende påminnelse om kostnaden av krig og sårbarheten av menneskelig liv midt i naturens storhet.