Dette eteriske kunstverket fremkaller en rolig atmosfære, med et mykt samspill av blå og grå nyanser som omgir scenen. Vannet, nesten drømmende, reflekterer delikate nyanser mens det er innhyllet i tåke, og skaper en overnaturlig kvalitet som tiltrekker betrakteren. Den fantastiske penselarbeid fra kunstneren er tydelig, da de myke strekene blander seg perfekt, og innkapsler den flyktige naturen til tåken. De fjerne silhuettene av båter svever forsiktig på overflaten, antydende aktivitet, men forblir unnvikende, som om de er en del av en utviklende fortelling som er utenfor vår rekkevidde.

Komposisjonen er bevisst minimalisterisk, noe som gir betrakterens fantasi muligheten til å vike. Det er en dyp følelsesmessig innvirkning; man føler en følelse av ro, men også et hint av melankoli, kanskje reflekterer skjønnheten i livet som er overgang. I tiden da dette stykket ble laget, så 1900-årene en voksende interesse for impresjonisme og en fokus på å fange atmosfæriske forhold, et bevis på kunstnerens mesterlighet. Monets geni i å artikulere lys og dets effekter på landskapet styrker hans betydning i kunsthistorien, og gjør dette verket til en fengslende og ettertenksom opplevelse.