I dette verket blir betrakteren omfavnet av den myke, eteriske skjønnheten til Rouen-katedralen, badet i den delikate gløden av solnedgangen. Komposisjonen er en harmonisk blanding av form og lys, der de majestetiske buene og de intrikate detaljene til katedralen nesten oppløses i en drømmende tåke; det er som om betrakteren kan føle en rolig omfavnelse av pastelltonene som omgir scenen. Monets delikate penselstrøk skaper en tekstur som gir en følelse av dybde og bevegelse—luften vibrerer med varmen fra skumringen, og de fjerne ekkoene av den travle byen ser ut til å avtale. Hver penselstrøk fanger et flyktig øyeblikk, og gir en følelse av stillhet selv i den dynamiske fremstillingen av arkitekturen.

Monets valg av farger—en symfoni av rosa, grå og myke blånyanser—inviterer til refleksjon og kontemplasjon. Denne tilnærmingen gir atmosfæren en følelsesmessig resonans; det er en ro som inviterer betrakteren til å stoppe opp og puste inn skjønnheten i øyeblikket fanget på lerretet. Historisk representerer dette verket ikke bare Monets banebrytende utforskning av lys og farge, men også hans tilknytning til impresjonismen på en tid da kunstnere begynte å prioritere følelsesmessig uttrykk over detaljert realisme. Det står som en bro mellom det håndgripelige og det eteriske, og skaper en transcendent opplevelse som gjenlyder gjennom tid.