Kunstverket fremkaller en følelse av sublim skjønnhet; jeg kan nesten føle den friske fjelluften og høre den svake suset fra trærne. Kunstneren bruker mesterlig akvarell, og skaper en myk, eterisk atmosfære, med fjellene delvis skjult i tåke. Komposisjonen trekker øyet fra forgrunnen, med stien som slynger seg oppover, og inviterer betrakteren til å reise inn i scenen; figurene er svært små, og understreker naturens vidstrakthet. Fargepaletten er dominert av dempede jordtoner, supplert av de kjølige blå og hvite tonene i de fjerne toppene, det milde samspillet mellom lys og skygge gir dybde og dimensjon. Det er en tidløs representasjon av Dolomittene, som fanger et øyeblikk av ro og ærefrykt.