Verket fanger en dyster, men fascinerende scene som skildrer en trebro som strekker seg over en stille grøft, refleksjonen som glitrer mykt på vannets overflate. Den overordnede atmosfæren er båret i dempede toner, hovedsakelig jordnære grønne og brune, blandet med dype gråtoner på himmelen som gir en følelse av oppkommende vær. Kunstnerens penselstrøk antyder bevegelse i vannet, mens himmelen henger tung med skyer, som subtilt antyder et melankolsk, men rolig øyeblikk fanget i tid. Paletten av farger, som vanligvis er livlig for Van Gogh, fremstår her bemerkelsesverdig dempet, noe som kanskje reflekterer hans eget følelsesmessige tilstand eller roen i landsbygdslivet ved skumringstid.

Når jeg ser på dette stykket, kan jeg nesten føle den kjølige brisen som feier over markene, høre raslingen av bladene i nærheten og forestille meg stillheten i vannet, kun forstyrret av tilfeldige småkrusninger. Dette verket utstråler en dyp følelsesmessig resonans - en følelse av ensomhet, men også en komfort som finnes i enkelheten av den naturlige scenen. Fra et historisk perspektiv ble det malt i en kritisk periode i Van Goghs liv og gir et innblikk i hans utforskning av det hverdagslige og banale; en feiring av det landlige landskapet som omgir ham, samtidig som det antyder isolasjon. Det står som et vitnesbyrd om Van Goghs evne til å veve natur og følelser sammen, og illustrerer hvordan selv en enkel gangbro kan symbolisere en bro til dypere refleksjon og forbindelse til jorden.