Denne gripende komposisjonen fanger et dystert scene der uniformerte soldater står på en kirkegård fylt med kors, hver en stille vitnesbyrd om de fallne. Den sentrale figuren, iført en mørk uniform, ser tankefullt ut over de nygravingene – en følelsesmessig ankepunk innen verket. Bak ham arbeider kameratene flittig, hodene bøyd, tapt i egne refleksjoner. Fargepaletten, som består av jordfargede bruntone og dempet grønt, tilfører en nesten skremmende kvalitet til scenen, noe som forsterker vekten av tap og ofring.

Det som virkelig slår beskueren, er den følelsesmessige vekten som hver figur i maleriet bærer. Bruken av lys, som kaster myke skygger, gir en følelse av respekt og fremhever den høytidelige plikten som utføres. Hver kors, slitt men oppreist, omkranset av en naturlig bakgrunn, fungerer som en evig påminnelse om dem som har falt. Denne mesterlige fremstillingen inviterer til refleksjon ikke bare over tapet av liv, men også over bredere konsekvenser av konflikten, noe som gjør den til en betydelig og reflexive arbeid innen konteksten av militærhistorie og menneskelig erfaring.