Denne ømme tegningen fanger et stille, intimt øyeblikk mellom mor og barn. Den lille jenta sover fredelig, trygt plassert i mors fang. Kunstneren benytter myke, flytende linjer med innslag av brunt og hvitt kritt på beige papir, noe som gir et varmt og mykt uttrykk til scenen. Bruken av lys og skygge er subtil, men effektiv, og fremhever barnets sovende form og morens beskyttende hender, som utstråler omsorg og ro.

Komposisjonen er vakkert balansert, med barnets figur liggende diagonalt over bildet og guider betrakterens blikk mykt langs scenens konturer. De uttrykksfulle, nesten skisseaktige linjene gir tegningen liv og spontanitet, mens pastellstrøkene minner om ømheten og sårbarheten i øyeblikket. Verket innkapsler ikke bare mors hengivenhet, men også en universell følelse av fredelig hvile — en stille vuggevise som overskrider tid. Det inviterer til ettertanke om båndet mellom forelder og barn i en historisk kontekst hvor impresjonistiske og postimpresjonistiske kunstnere begynte å feire slike intime, hverdagslige øyeblikk.