Verket sprenger av farger, med fokus på en strålende vase fylt med blomster—røde valmuer fletter seg inn med iris og delikate rosa blomstene, mens kvister med gule blomster livliggjør arrangementet. Kunstnerens teknikk er tykk og uttrykksfull, og skaper en taktil kvalitet som synes å vibrere av liv. De kontrasterende fargene taler til seerens følelser; de varme røde og livlige gule vekker følelser av glede og eksuberanse, og inviterer til en feiring av øyeblikket. I bakgrunnen fremstår figurer i tåkelagte toner, noe som antyder en forbindelse til den blomstrende visningen som går utover estetikken—kanskje en henvisning til de menneskelige erfaringene som blomster ofte symboliserer: kjærlighet, nostalgi og skjønnheten i livets flyktige øyeblikk.

Komposisjonen er mesterlig orkestrert, med vasen plassert litt utenfor sentrum, noe som drar blikket mot den frodige buketten, mens den rustikke, uklare bakgrunnen tilbyr kontekst uten å overskygge fokuspunktet. Samspillet mellom fargene er bemerkelsesverdig; kaldere toner balanserer den varme paletten, og skaper en levende harmoni som holder blikket dansende over lerretet. Denne blandingen av ekspresjonisme og impresjonisme reflekterer den kunstneriske ånden etter krigen, frigjør penselen og feirer naturens skjønnhet i en verden som gjenopprettes. Cuno Amiets verk resonnerer følelsesmessig og ikke bare som en enkel representasjon av blomster, men som en brennende påminnelse om livets egen motstandskraft.