Når solen dykker under horisonten, omfavner en drømmende tåke de ikoniske Husene i parlamentet. Monet fanger dette flyktige øyeblikket med myke, flytende penselstrøk, og gir scenen en følelse av ro og refleksjon. Silhuettene til tårnene stiger majestetisk mot den atmosfæriske gløden, deres tilstedeværelse mykes opp av tåken som dekker landskapet. De glitrende refleksjonene av solnedgangen danser på elven Thames, og skaper en vei av smeltet gull som trekker blikket dypere inn i maleriet. Det er som om tiden står stille; den ytre verden forsvinner, og etterlater seg bare denne rolige omfavnelsen av farge og lys.

Fargepaletten omfavner varme nyanser—rike oransje og dype røde blander seg med kalde blå og grå, og fremhever overgangen fra dag til natt. Monets karakteristiske penselarbeid tillater en følelse av bevegelse, som om atmosfæren er levende og i endring. Dette maleriet feirer ikke bare skjønnheten av en solnedgang, men inkorporerer også tids flyktighet. I historisk sammenheng reflekterer det et øyeblikk i det viktorianske England hvor byliv og natur eksiterer på en interessant måte, og fanger essensen av en by som puster gjennom sine solnedganger. Monets fokus på lys og atmosfære overskrider bygningers fysiske tilstedeværelse, og minner oss om den følelsesmessige vekten slike majestetiske strukturer kan bære foran himmelens og vanns uendelighet.