Scenen utfolder seg foran oss, en utsikt over en by som stiger opp fra havet; det er en fest for øynene! Kunstneren bruker mesterlig lys og skygge for å definere formene, bygningene er badet i et varmt, gyllent skjær som antyder ettermiddagssolen. Penselstrøkene, selv om de er synlige, er ikke harde; de har en viss ømhet, som hvisking av farger som blander seg for å skape en skimrende effekt på vannet. Fargene er rike, himmelens og havets blått spiller med de varme nyansene i byen og båtene i forgrunnen; en virkelig visuell symfoni.

Det er umulig å ikke bli transportert til en annen tid, et sted der duften av havet blander seg med byens historier. Jeg kan nesten høre måkenes skrik og de fjerne samtalene fra kjøpmennene. Dette maleriet fremkaller en følelse av fredfull kontemplasjon, et øyeblikk fanget i tid, et vitnesbyrd om den varige skjønnheten på dette stedet. Den historiske konteksten er påtakelig; det er et vindu inn i en svunnen verden, der byen blomstret og vannet i Bosporos fløt uopphørlig.