I dette fengslende landskapsmaleriet blir betrakteren umiddelbart trukket mot den slående komposisjonen av pollardwillowene som dominerer scenen. Trærne, med sine overdrevent knutete grener og vridde stammer, inkapslerer både motstandskraft og en viss melankoli, som om de står som voktere av det landlige landskapet. En ensom figur bøyer seg i ettertanke, kanskje absorberer naturens harmoni eller reflekterer over livet selv. Jorden under er malt i rike brune og dempede grønne farger, noe som antyder fruktbar jord og antyder det landbruket som var vanlig i Van Goghs tid. Det er en scene full av tekstur, fra impastostreker som gir dybde til trærnes stammer, til mykere, flatere områder som antyder åpne jorder i det fjerne.

Fargepaletten utspiller en høstfortelling, med nyanser som går fra grønn til mer subtile grå- og brune toner; dette vekker en følelse av forestående endring—kanskje slutten av vekstsyklusen eller den stille introspeksjonen som høsten inspirerer. Man kan nesten høre den milde raslingen av blader og hviskingen av vinden mellom grenene. Historisk sett knytter dette stykket sammen Van Goghs utforskning av livet på landet og de emosjonelle konnotasjonene knyttet til naturen. Skapt i 1884, er det sannsynligvis et speilbilde av tiden hans i Nederland, hvor han søkte å fange essensen av landskapet. Maleriet illustrerer ikke bare landskapet, men også Van Goghs ærlige dialog med verden rundt ham, noe som fremhever dens betydning i den bredere konteksten av kunsthistorien.