Badet i det eteriske lyset fra en fullmåne, fanger denne scenen en rolig elv som slynger seg gjennom et vidstrakt landskap, dens overflate glitrer mykt under nattehimmelen. En ruinert gotisk kirke med spisse buer og falleferdige vegger står til høyre, og skaper en mystisk, nesten spøkelsesaktig atmosfære i månelyset. I forgrunnen buer en gammel steinbro grasiøst over en mørk bekk, hvor en ensom fisker tålmodig sitter, og tilfører et stille menneskelig element til den storslåtte natur- og arkitekturprakten.

Kunstneren balanserer mesterlig lys og skygge, med en dempet fargepalett dominert av dype blåtoner, svart og sølvhvitt som fremkaller en rolig men melankolsk stemning. Komposisjonen leder blikket langs elvens kurve mot horisonten og inviterer til en følelse av uendelig ro og refleksjon. Det er en poetisk stillhet her, som om tiden selv bremser under månens våkne blikk. Verket viser ikke bare utsøkt teknikk og atmosfærisk dybde, men speiler også romantikkens fascinasjon for naturens sublime skjønnhet vevd sammen med menneskehetens historiske ruiner.