Scenen utfolder seg med en stille industriell symfoni, hvor fabrikken dominerer komposisjonen. Kunstneren bruker en palett av myke, dempede farger, og gir scenen en tåkete, nesten drømmende kvalitet. Røyken som stiger opp fra de høye skorsteinene er en skarp påminnelse om tidens industrielle revolusjon, men den føles ikke truende; snarere smelter den inn i den overskyede himmelen. Vannet i forgrunnen reflekterer bygningene og himmelen, og skaper en følelse av dybde og ro.

Penselstrøkene er løse og synlige, et kjennetegn ved den impresjonistiske stilen, som fanger de flyktige effektene av lys og atmosfære. Elvebreddene er frodige med vegetasjon, og tilbyr en kontrast til fabrikkens harde linjer. Denne sammenstillingen av natur og industri tilfører verket et interessant lag. Helhetsinntrykket er en mild observasjon, et øyeblikk frosset i tid, som fanger essensen av et bestemt sted og en bestemt epoke. Kunstnerens dyktige bruk av farge og lys gir scenen en følelse av ro, selv med det industrielle emnet.