Dette kunstverket fanger et fortryllende, drømmende landskap preget av bølgende bølger og et ensomt fyr som stolt står mot en mørk horisont. Komposisjonen vekker en følelse av mystikk, som geschickt integrerer både den eteriske kvaliteten til havet og den trøstende tilstedeværelsen av fyret. Interaksjonen av flytende linjer skaper en rytmisk bevegelse som fører blikket til betrakteren over lerretet, mot horisonten der solen ser ut til å henge i en skumring av himmel. Munch bruker dristige, brede penselstrøk som skildrer både vann og himmel med en blanding av intensitet og ro, og gir en følelsesmessig dybde som gjenklang i betrakteren.

Fargepaletten, dominert av svarte, hvite og subtile gråtoner, øker kontrasten mellom lys og skygge, og antyder den flyktige naturen av dag og natt. Hver penselstrøk synes å pulserer med følelser, lik tidevann, og fremkaller en ettertenksom atmosfære som forblir i tankene lenge etter at blikket har trukket seg tilbake. Den historiske konteksten plasserer dette stykket innenfor rammen av postimpressionismen, der kunstnere som Munch presset grensene for å utforske ikke bare den fysiske verden, men også de følelsesmessige landskapene inni oss. Dette verket skiller seg ut i Munchs samling, ikke bare for sin visuelle appell, men også som et speilbilde av kompleksiteten rundt ensomhet og eksistensielle betraktninger.