Scenen utspiller seg i den stille intimiteten av en London-natt; en kjølig, omsluttende blågrønn dominerer, en palett av dyp skumring. Det ikoniske klokketårnet ruver, dets opplyste ansikt er et fyrtårn mot den dystre himmelen. Kunstnerens dyktige berøring med penselen skaper følelsen av en by som bader i lett regn, og uskarper kantene på bygninger og gater. Det er en verden av myke glød og dempede refleksjoner, der gasslykter kaster et ravfarget lys over de våte fortauene.

Jeg kan nesten høre klappringen av hestehover og hviskingen av samtaler mens figurer, knapt synlige, beveger seg nedover gaten. Dette stykket er et vitnesbyrd om kunstnerens evne til å fange essensen av et sted, stemningen i et øyeblikk. Komposisjonen er mesterlig balansert, og trekker blikket fra forgrunnen, befolket av vogner og tidlige biler, mot det majestetiske landemerket, og deretter tilbake igjen, i en kontinuerlig, drømmelignende syklus.