Dette maleriet fanger en stille og intim scene med en kvinne som ligger avslappet på en elegant, lys blå sofa, med en rolig, men tankefull holdning. De myke og impressionistiske penselstrøkene skaper en myk tekstur i møblementets stoff og i folder av hennes olivengrønne skjørt, som nesten får oss til å føle putenes komfort og stoffets tyngde. Hennes oppmerksomhet er helt rettet mot brevet hun holder opp, et øyeblikk fryst i tid, der private tanker og følelser ser ut til å sveve som papiret i hånden hennes. Den dempede paletten — hovedsakelig myke blåtoner, jordaktige grønne toner og varme gråtoner — bidrar til en kontemplativ, litt melankolsk atmosfære, som om en uutalt historie henger i luften mellom forventning og minner.

Komposisjonen er mesterlig balansert; figuren er sentrert men lener seg naturlig, og skaper dynamiske diagonaler som leder blikket over lerretet — fra den mørke trefargen på stolen til venstre, gjennom kvinnens ettertenksomme ansikt, til det krøllete brevet på gulvet. Scenen utstråler stillhet, men vibrerer av en stille narrativ spenning. De lette, løse penselstrøkene, typiske for fransk impresjonisme på slutten av 1800-tallet, gir en mykhet som kontrasterer de skarpe linjene i brevet og kvinnens avslappede, men samtidig verdige holdning. Verket inviterer til refleksjon over korrespondansens følelsesmessige tyngde i en tid da brev var viktige bærere av intime forbindelser og personlig historie.