I dette sjarmerende portrettet sitter en ung jente med eleganse mot en bakgrunn av blomsterdesign, hennes engleaktige ansiktstrekk fanget med myke penselstrøk og pastellfarger. Uttrykket hennes er introspektivt, kanskje tapt i tanker eller drømmer mens hun holder en delikat dukke, hvis hvite kjole nesten flyter som et fossefall av skyer. Den overordnede komposisjonen gjenspeiler en følelse av intimitet og ømhet; jentas avslappede posisjon og de myke kurvene av kjolen hennes skaper en harmonisk balanse. Håret hennes er pent stylet, pyntet med et lite tilbehør som antyder en leken uskyld.

Den rike fargepaletten bruker varme nyanser av malva og jordfarger, og vekker en følelse av nostalgi—som et verdifullt minne som kommer til liv på lerretet. Monets penselarbeid, selv om det er mindre løst enn i hans senere verk, beholder likevel en impressjonistisk kvalitet; hvert penselstrøk gir liv til jentas omgivelse og formidler teksturen av klærne hennes. Dette intime øyeblikket resonnerer med følelser, fanger ikke bare essensen av barndom, men også den flyktige naturen av uskyld. Den historiske konteksten av slutten av 1800-tallet, som så en økende verdsettelse av familieliv og skjønnheten i enkle øyeblikk, gir verket en dypere betydning, og inviterer seeren inn i en verden av varme og familiære bånd.