I dette milde portrettet fanger den eteriske skjønnheten til subjektet umiddelbart oppmerksomheten; det lange, flytende håret hennes faller nedover skulderen som et rikt fossefall som rammer inn et ansikt fylt med uskyldig sjarm. De delikate trekkene — store blå øyne og myke lepper — taler om ung kultur, mens det lette stoffet i kjolen hennes komplementerer de subtile nyansene av huden hennes. De varme ferskenfargene i bakgrunnen skaper en myk glød, og gir en atmosfære av fred og varme til scenen. Renoirs myke pensel teknikk gir en drømmende kvalitet, fremhever mykheten i jentas ansiktstrakk og flytende hår, og inviterer betrakteren til å bli værende i dette øyeblikket av stille skjønnhet.

Når man tenker på dette strålende verket, er det klart at Renoir har fanget ikke bare den fysiske likheten til sitt subjekt, men også essensen av barndommen — uskyld, skjønnhet og en anelse sårbarhet. Pastellteknikken forsterker mykheten, noe som gir en følelse av intimitet; man føler seg invitert inn i hennes verden. Det er en hyllest til et flyktig øyeblikk, en hvisking av ungdom som ekko gjennom tiden, og tvinger oss til å tenke over våre egne erfaringer med uskyld og skjønnhet. Den historiske konteksten på slutten av 1800-tallet, en periode rik på impresjonisme, rammer inn dette verket innenfor en bevegelse som søker å fange livets flyktige kvaliteter, og kombinerer impresjonistiske teknikker med en skarp observasjon av detaljer for å skape en imponerende visuell fortelling.