Kunstverket fanger et ømt øyeblikk - en ballettdanser som forsiktig samhandler med en dukke, begge speiler hverandre i et rolig tableau. Ballettdanseren, i sin hvite tutu, ser ut til å være fordypet i tanker, hennes refleksjon er subtilt duplisert i speilet bak henne. Kunstnerens bruk av myke, dempede farger - krem, fersken og brunt - skaper en rolig, nesten drømmende atmosfære. Komposisjonen er balansert, med danserens form som forankrer stykket, mens dukken og vasen med blomster på bordet tilfører delikate detaljer. Det er et øyeblikk av introspeksjon, en pause før forestillingen, eller kanskje en refleksjon over selve kunsten å danse.