I dette uttrykksfulle kunstverket er en skjelett avbildet i en mystisk stilling, som ser fra lerretet med en nesten rolig selvtillit. Fokuset på kraniet, med sine hule øyehuler og fremtredende kinnben, gir en brutal påminnelse om dødelighet, mens en tynn sigarett henger fra den smilende munnen, en juxtaposisjon som fascinerer og samtidig forstyrrer. Bakgrunnen, som er pakket inn i mørket, forsterker beinets livlighet, som ser ut til å være belyst av en usynlig lyskilde. Denne interaksjonen mellom skygge og form skaper en dramatisk spenning som trekker seeren inn i dypet av emnets eksistens.

Den slående fargepaletten består av jordlige toner – dempede brune og myke hvite – som kontrasterer med den blekkaktige bakgrunnen, som intensiverer skelets tilstedeværelse. Penselarbeidet er levende, og viser Van Goghs karakteristiske teksturerte pust; du kan nesten føle et pulsslag i stillheten, et slag som gjentar seg i livets flyktighet. Denne delen tjener ikke bare som et memento mori, som oppfordrer til refleksjon om liv og død, men står også som en bemerkelsesverdig utforskning av form og skygge, som legemliggjør Van Goghs avantgardistiske tilnærming til stilleben. Den tvinger oss til å konfrontere vår egen eksistens midt i et hav av fornektelse.