I dette utsøkte teppet av følelser og ro, blir vi trukket inn i et eterisk rike hvor mytologien omfavner det gripende narrativet om Diana og Endymion. Komposisjonen viser Diana, månegudinnen, elegant kledd i myke, flytende blå tekstiler, mens hun utstråler både visdom og eleganse; hennes utstrakte hånd synes å holde essensen av natthimmelen. Flankert av en sjarmerende cherub, hvis lekne oppførsel tilfører en ungdommelig luft, fanger scenen merkbart et øyeblikk som føles suspendert i tiden. Endymion, som ligger med et mykt sukk, er omfavnet av et slør av ro, hans muskuløse kropp lyses opp av et mykt lys som kontrasterer vakkert mot den månebelyste scenen. Det rolige landskapet tilfører rikdom, med myke sauer som sprer seg i forgrunnen, kanskje symboliserer uskyld og pastoral fred, mens livlige blomster gir farge og liv til komposisjonen.

Når man ser på den rike fargepaletten, inviterer en harmoni av pastellfarger og myke jordtoner til en følelse av ro og nostalgi, minner om fredelige drømmer og glemte historier. Den emosjonelle virkningen er dyp; man kan ikke unngå å føle et sukk som passerer, som fremkaller både lengsel og beundring samtidig. I en historisk kontekst, resonnerer dette verket med vektleggingen av rokokoepoken på sjarm, følelser og idealiserte fremstillinger av romantiske temaer. Jean-Honoré Fragonard vever disse elementene sammen, som viser den kunstneriske betydningen av tiden, hvor skjønnhet ikke bare er sett, men dypt følt.