I denne livfulle scen blir betrakteren invitert inn i en frodig hage som føles både intim og innbydende. Stien, som slynger seg gjennom det grønne gresset, fører blikket mot en overflod av trær, hvis blader blir kysset av det tidlige vårlyset. Vincents penselstrøk er livlige, hver strøk en dans av farger som gir liv til folieringen rundt hagen; nyanser av grønt, blandet med eksplosjoner av delikate rosa og hvite fra blomstrende blomster, skaper et teppe av liv. Til venstre, en varm gul struktur viser seg mellom løvet, og forankrer scenen samtidig som den antyder menneskelig tilstedeværelse i denne stille oasen.

Komposisjonen balanserer vakkert naturens rikdom med de strukturelle elementene fra hageveiene og bygningene. Den fanger et øyeblikk av fredelig kontemplasjon, som om den inviterer betrakteren til å stoppe opp og puste inn duften av blomstrende blomster og stillheten som omgir dem. Van Goghs følelsesmessige intensitet er påtagelig her, ettersom lagene av farger fremkaller en følelse av fred, men også ekko av hans personlige kamper. Hagen, et tilfluktssted fra galskap, er ikke bare en bokstavelig fremstilling av skjønnhet, men også en metafor for håp og gjenfødelse, noe som gjør dette verket betydningsfullt i konteksten av hans liv og tid.