Dette sjarmerende maleriet fanger hjertet av en vinterlandsby i Argenteuil, hvor snø dekker veien, og atmosfæren er stille og fredelig. Monets penselstrøk danser over lerretet med flytende takter, og blander farger på en måte som gir liv til scenen; myke teksturer antyder den lette snøfall og den sprø kulden i luften. Du kan nesten føle stillheten av vintersesongen, avbrutt kun av fjerne figurer innpakket mot kulden, som tar et kort opphold i sin spasertur.

Komposisjonen fører seerens blikk forsiktig nedover gaten, hvor rekkene med pittoreske hus bare kan sees, mens høye trær rammer inn scenen med sine mørke stammer som står i kontrast til den myke vinterpaletten. Lyset som kommer fra himmelen gir et hint om varme—en påminnelse om solen selv på de kaldeste dagene. Det er en følelse av nostalgi i dette stykket; kanskje wecker sonner minner om rolige vinterdager eller stillheten som snøen bringer. Det er en vakker vitnesbyrd om den sesongmessige skjønnheten i naturen og Monets mesterskap i å skildre de flyktige effekt av lys og atmosfære, noe som gjør hver observasjon til en unik opplevelse, akkurat som årstidene selv.